Gunnar Danbolt:
"To keramikere"


Gunnar Danbolt:
"Det virkelige og det fantasifulle"

To keramikere

En studie i kontakt og kontrast

Av Gunnar Danbolt



Å utførlig beskrive det som aldri har skjedd,
er ikke bare historikerens oppgave -
men ethvert kulturmenneskets absolutte rett.

- Oscar Wilde

Anne Line Sund

Om å overraskes av det nye
Det er ikke ofte man blir overrasket på en utstilling. Riktignok hender det i blant at de forventninger man møter opp med, splintres enten fordi kunstneren ikke har maktet å leve opp til dem, eller fordi hun har gjort noe helt annet som man aldri hadde tiltrodd henne. En slik kreativ fornyelse er en glede å være vitne til, ganske særlig fordi den ikke inntreffer så ofte.

Da jeg kom inn på Anne Line Sunds utstilling på FORMAT i Bergen i år 2000, ble jeg virkelig overrasket, men ikke på grunn av de forventningene jeg hadde. Jeg hadde aldri sett noen utstilling av henne tidligere - bare noen enkeltkopper. Og dem hadde jeg likt så godt at jeg hadde kjøpt noen av dem. Nei, det som overrasket meg på FORMAT-utstillingen var gjenstandene selv. Hva i all verden var dette for ting?

De hadde en viss likhet med vaser, men denne likheten gjalt bare nederste del av gjenstandene. Ikke den øverste del, som besto i en sylinderformet mørk hylse - nærmest som en slags industriskorsten i miniformat. Eller som et skaft for en klubbe.

Hun hadde plassert gjenstandene på høye sokler slik at jeg i hvert fall ikke kunne se sylindrenes avslutning øverst. Derfor så de for meg ut som små trepåler satt litt brutalt ned i vaseaktige former slik at vasene ble effektivt ødelagt som vaser. Øyeblikkelig fikk jeg en assosiasjon til 1970-tallets ubrukelige vaser, ofte - som hos Terje Westfoss - laget utfra konseptet: Brukskunst minus bruk = kunst. Men da jeg fikk lov til å løfte én av vasene forsiktig ned fra sin sokkel, oppdaget jeg for det første at sylinderen også var laget av leire, og for det andre at den var åpen oppe. Sylinderen var en fullt brukbar vase, vanntett og til bruk for én eneste blomst. Vasedelen selv var degradert til fundament for den egentlige vasen som overhodet ikke lignet på en vase, men altså på en trepåle, et skaft eller en mini-skorsten.

Språk og virkelighet
Dette skapte en lett forvirring, for det virket som om språket ikke lenger fungerte som det skulle. Når det vi er vant til å kalle vase, ikke er en vase, men et fundament, mens det vi utfra vanlig språkbruk ville betegne som trepåle, skaft, mini-skorsten eller eventuelt rør, i virkeligheten er en vase, forstår vi at ett eller annet er galt et sted, enten med de utstilte gjenstandene eller med språket selv. Språk og virkelighet passer ikke lenger overens, i hvert fall ikke i dette tilfelle. Men hva vet vi om dette bare gjelder for Anne Line Sunds gjenstander?

Nå er ikke dette den eneste kollisjonen mellom Sunds keramiske "vaser" og språket. Et hurtig blikk på utstillingslisten kan forsikre oss om det. For de titlene gjenstandene der har fått - Landskap, Punkt og strek, Linkenes allianse, Pilar, April 1999, Sort får, Ånden som går er også nærsynt, Landskap Oslo 6 og Kjærlighets-brodd - virker merkelige, både i seg selv og når vi sammenligner dem med de gjenstandene som er bærere av titlene.

Punkt og strek har et mangekantet preg, men det er ikke på noen måte tale om en regelmessig mangekant, selv om den ligger nær femkanten. Ut over dette har den fått en hel rekke ulike fasetter - uregelmessige og tilfeldige - som hver er bærer av ett enkeltornament. Disse ornamentene varierer svært mye både når det gjelder valører og former - fra det svake gråaktige til det kullsorte, og fra enkle ringer via konsentriske sirkler til mer organiske former. Vi finner både punkter og streker, men ornamentikken er likevel ikke slik at en betrakter uten videre ville trekke frem akkurat punktene og strekene som det mest karakteristiske ved den.

Det er ikke enklere å få tittelen Linkenes allianse til å gå sammen med den gjenstanden som er bærer av denne tittel. Her har fundamentet en mer tradisjonell vaseform av dem som folder seg sakte og organisk utover fra basen og opp for så å gå sammen igjen på toppen. Ornamentikken er satt sammen av svakere og sterkere punkter som av og til fortetter seg til små figurasjoner og andre ganger løser seg opp. Overflaten gir et vârt og elegant uttrykk som kan minne om øst-asiatisk penselskrift.

Men det er ikke dét tittelen henspiller på. Linkenes allianse får oss til å tenke på computere, og denne assosiasjonen gjør at overflatedekoren endrer karakter. For er det kanskje de pikslene som computerbildet er satt sammen av vi aner på overflaten? De har lite og ingenting med Øst-Asia å gjøre, for computeren med dens piksler er et knapt femti år gammelt amerikansk-europeisk fenomen - selv om Japan og Sør-Korea i dag er store på området. Her har tittelen en helt annen funksjon enn i Punkt og strek, for her oppfordrer tittelen oss til å skifte blikk.

Landskap Oslo 6 har noenlunde samme form som Linkenes allianse, men overflaten er grovere, mer ruglete. Sylinderen øverst har en tydelig pipeform, og den stiger opp av en glinsende, kuppellignende halvkule som avslutter fundamentet øverst. Den svarte strek-dekoren farer over øverste del av fundamentet som et vibrerende nordlys, og overlappes på den ene siden av noen svarte sikksakk-streker som kan ligne lyn.

Igjen forundres man over tittelen, kanskje mer i dette tilfelle enn når det gjelder de to andre, fordi den antyder et landskap, et konkret og identifiserbart landskap. Oslo 6 omfatter så vidt jeg vet Grønnland-Tøyen-Gamlebyen, altså den gamle Østkanten med sin blanding av fabrikker og beboelseshus. Kanskje skal den sylindriske vasen øverst henspille på de gamle pipene i denne bydelen? I så fall kan kuppelen minne om den man finner på moskéen i Åkebergveien, altså det nye flerkulturelle innslaget på Østkanten. Det er vanskeligere å finne klare hentydninger i selve dekoren, men den kan ha visse likheter med et mer tradisjonelt østlands-landskap med de karakteristisk skogkledde åsene, altså landskapet før byen innhentet Østmarka.

Og slik kunne vi fortsette med de øvrige vasene, om tid og sted hadde gitt muligheter for det.

Det todimensjonale og det tredimensjonale
Det problem vi konfronteres med når tittelene trekkes inn, er ikke bare forholdet mellom språk og virkelighet, men også forholdet mellom de tredimensjonale gjenstandene og den todimensjonale virkelighet titlene henspiller på. Når ordet landskap forekommer i en tittel, forventer vi et lerret som fremstiller farger og former som på en eller annen måte forholder seg til et konkret stykke natur. Men her finner vi intet lerret, men et fundament som ligner en vase.

Med det faller et nytt assosiasjonsområde ned i bevisstheten - det greske vasemaleriet. Det befinner seg på en vaseoverflate, men det gjengir fortellinger fra den greske mytologi som også ble malt på todimensjonale vegger. Når vi ser på disse vasemaleriene som malerier, blir den tredimensjonale formen nesten borte, og når vi gir vasenes ulike romformer oppmerksomhet, reduseres bildene til ornamenter. Det er vanskelig å se begge samtidig - akkurat som med and-hare -figuren. Vi må bestemme oss for én av dem av gangen.

Dette dilemmaet er enda mer fremtredende i Anne Line Sunds gjenstander, fordi de tredimensjonale formene er så særpregede og originale at man øyeblikkelig gripes av dem. Og så - med det samme man får utstillingslisten i hånden - fører titlene oss bort fra den tredimensjonale formen og til overflatenes dekor og ornamentikk. Riktignok hender det at den egentlige sylindriske vasen trekkes inn, og det kuppellignende overgangen mellom vase og fundament - som i Landskap Oslo 6 - men det er ikke det vanlige.

Den poetiske effekt
Denne korte gjennomgangen av noen av Anne Line Sunds gjenstander viser hvor komplekse formene hennes er. Og ikke bare komplekse, men også originale. Jeg aldri har sett noe lignende tidligere. Det var derfor jeg ble overrasket. Men det var en god form for overraskelse, fordi den var en frukt av kreativitetens overskridende bevegelse. Istedenfor å lage det vi forventet - vaser til blomster eller vin - laget hun vaser hvor det vi ikke forbandt med vaser, var selve vasen, mens det vi uten videre tok for en vase, ikke var det, men var redusert til fundament. Likevel var det ikke vasen som ble dekorert, slik tradisjonen tilsier, men fundamentet.

Det er dette jeg mener med kreativitetens overskridende bevegelse. Den er noe all poesi har felles, enten materialet er ord på papir eller hollandsk brunsort Vingerlingleire med hvit begitning og ornamentikk påført med blanke eller matte glasurer - og gull og platina. Egentlig er ikke forskjellene så store, hvis vi konsentrerer oss om effekten og ikke bare ser på utgangspunktet - ord eller et bearbeidet keramisk materiale. For i begge tilfeller oppfordres vi til å gå ut over det velkjente og etablerte, og er vi ikke villige til det, står vi tomhendte tilbake. Uten betrakternes aktive, kreative innsats vil ikke gjenstandene kunne forløses - de vil forbli partiturer uten klingende musikk.

Denne vase-serien fulgte etter en annen serie, en koppeserie fra noen år tilbake som var ytterst interessant, men ikke på noen måte så subtil. Skjønt en kopp som Bjørk (1995) viser avgjort takter, for her er koppens indre dekket av et mokka-aktig gullbelegg som står i skjærende kontrast til eksteriøret - en avsaget bjørkestamme med grenhank. Her yngler assosiasjonene. Og Bjørk var ikke alene blant koppene om det. Likevel er det først med denne vase-serien at Anne Line Sund fremstår som en kunstner som like suverent kan spille både på form og innhold, og ikke minst det vanskelige og kompliserte forholdet mellom dem.