Gunnar Danbolt:
"To keramikere"


Gunnar Danbolt:
"Det virkelige og det fantasifulle"

Det virkelige og det fantasifulle

Av Gunnar Danbolt

Det virkelige og virkeligheten

Det virkelige kan være så mangt, for eksempel de gjenstandene som befinner seg på denne utstillingen, for de er virkelige nok. De er laget av leire, fyller et bestemt volum, kan måles og veies, har en spesifikk tekstur og forskjellige farger, selv om kontrasten lyst-mørkt dominerer, men kan også knuses og ødelegges. Slik sett er de like virkelige som stener og blomster, vann og fjell. For de har en materiell karakter som vi vanligvis anser som ett av kjennetegnene ved det virkelige.

På den andre siden er disse gjenstandene også egnet til å forvirre oss. For vel er de virkelige, men kommer de også inn under begrepet virkelighet? Kan vi uten problemer hevde at disse keramiske objektene imiterer eller henspiller på virkeligheten? Finnes det slike gjenstander som dem vi her vandrer blant i det vi vanligvis kaller virkeligheten? Har vi språklige tegn eller begreper som dekker dem på samme måte som begrepet skilpadde og karse henviser til bestemte objekter i virkeligheten? Svaret er avgjort nei. Disse objektene har en form som unndrar seg ordene. Riktignok har vi ord som dekker aspekter ved dem. Vi kan peke på rørformede åpninger, av og til på utvekster som kan ligne knopper, og på en tekstur som i noen tilfeller får oss til å tenke på slangeskinn og i andre på gamle, eroderte fjelloverflater osv. Men gjenstandene som helhet ligner ikke på noe som helst i vår vanlige verden. Ihvertfall ikke på objekter som har fått navn og er innrullert i leksika. Derfor er vi avskåret fra å peke på disse gjenstandene og si at den her er dét, og den der er dét. Men vi kan nok hevde at flere av dem ligner på organisk materiale - på gamle trær som for lenge siden er falt overende og er blitt bearbeidet av naturen selv, uthulet og råtnet i endeflatene etc. Vi må altså ty til analogier og metaforer for å kunne gi et visst inntrykk av Anne Line Sunds keramiske arbeider.

Enkelte har en nokså klar trestruktur med relativt tynne grener som fletter seg sammen oppover og avsetter vakre, hvite knopper. Mens andre ligner mer på gamle, liggende trestammer som her og der har noen grener som stikker ut og opp, En tredje gruppe har nederst visse likheter med en vase, men lar vi blikket gli oppover, forvandles den mer og mer til et tre med avskårne grener og knopper.

Hverken det ene eller det andre

Det er den helhetlige formen som i alle de tre gruppene gir oss slike assosiasjoner - ikke overflatene. Riktignok er de ofte ujevne, bulete og har mange dype og uregelmessige innsøkk. På den måten kan de ha visse likheter med for eksempel furubark. Men det er kun på en viss avstand, og det gjelder ikke fargen. Går vi derimot nærmere, oppdager vi at teksturene har en karakter som bare kan oppnås i keramikk. På 1960-tallet ville man ha fremhevet deres keramiske kvaliteter. Så selv om formen kan ligne på organiske fenomener som trær og planter, gjør overflatene det klart at det dreier seg om keramikk. Utfra dette kan vi kanskje trekke den slutning at disse objektene er keramiske skulpturer som henspiller på en organisk virkelighet som vi neppe har støtt på ute i naturen, men som vi i og for seg kunne ha truffet på. .

Den greske filosofen Aristoteles hevdet at det at maleri og skulptur imiterer naturen ikke betyr at den kopierer den, men at de menneskene som lager dem, går videre på den samme vei og ut fra de samme prinsipper som naturen anvender. Naturen kan lage et stort tre av et lite frø, og det kan ikke menneskene, men menneskene kan fortsette der naturen stanset og lage hus, båter og vogner av treet. Og det kan ikke naturen. Anne Line Sund har valgt en mellomvei. Hun fortsetter nok videre der naturen slapp, men samtidig er hun opptatt av at naturen ikke bare skaper og frembringer noe - den ødelegger i tillegg sine egne produkter. For forråtnelse er også en frukt av naturen. Det er kan hende alle de merkelige og fantasieggende formene som oppstår av naturens nedbyggende virksomhet som kan ha inspirert henne til disse arbeidene. Ihvertfall til en viss grad.

Men vi kan også benytte en annen analogi, musikken. For det kan virke som om hun improviserer over de formene naturen selv har frembrakt på ulike måter - gjennom oppbygning og nedbrytning - og slik lager en rekke forskjellige variasjoner over et grunntema hentet fra naturen, eller nærmere bestemt fra skogen. For umiddelbart tenker jeg på de urskoger vi finner i August Cappelens malerier - der finnes det i den vanntrukne skogbunnen former som kan minne om Sunds gjenstander.

Skjønt denne assosiasjonen rakner ved nærmere ettersyn. For på de vakre hvite knoppene, langs de avkuttede rørformene og på de flatene som oppstår nær "grenene" sages av, finner man ofte på disse gjenstandene ulike typer bilder - av blomster, frukter og stengler, eller av konsentriske ringer, marmorblanke flater og i ett tilfelle av et foto av en ung dame. Det er fenomener som ikke hører hjemme i noen skog. For her er naturen byttet ut med kulturen. Ja, noen av disse flatene er også malt skarpt grønne, blå eller røde, og i én av åpningene er det også anvendt forgylling. Og da er vi over i et helt annet assosiasjonsområde, nemlig kulturens, det menneskelagede. Eller ihvertfall en natur som er bearbeidet og kultivert av menneskene, og det er hva kunsten som oftest er. For det dreier seg om kunstobjekter, og det ganske komplekse og intrikate kunstverk, fordi de både er det ene og det andre, eller snarere hverken det ene eller det andre.

Fantasieggende kunstverk

Den prosess vi her har avdekket, forteller mye om hvilken type utstilling det her er tale om. Vi møter altså former som er virkelige nok - de har en åpenbar materialitet, men de svarer ikke til noe vi har ord for, hverken innenfor natur eller kultur. Men de kan likevel minne om organiske fenomener vi kjenner - morkne trær for eksempel. En slik sammenligning fører oss likevel bare et stykke på vei, fordi overflatene ikke stemmer. De er så avgjort keramiske. Er det tale om skulpturer av naturlige fenomener, fremkommet ved at Anne Line Sund har gått videre på den vei naturen selv har trukket opp? Men dette passer heller ikke helt, fordi vi finner innfelt bilder av både blomster, planter, små krypdyr og unge damer, sammen med skarpe farger som blått og rødt. Og da er det ikke lenger tale om natur, men om kultur. Slik makter hun å skape visse forventninger som så slås om kull av nye aspekter som gjør at vi aner noe annet, som heller ikke slår til osv.

Dette betyr at det dreier seg om en konseptuell utstilling, men ikke en ren konseptuell utstilling slik vi finner det hos blant annet Joseph Kosuth. For utgangspunktet er objekter, konkrete og materialle med både en form og en overflate som har all mulig krav på interesse, slik den modernistiske keramikken hadde det på 1960- og 70-tallet. Vi kan uten videre tale om estetiske, altså sanselige, egenskaper som vi ikke kan finne i andre medier enn akkurat i keramikken. Egenskaper som også er forskjellige fra de vi finner i naturen. Det var derfor man under modernismen betraktet kunsten som autonom - den var sin egen virkelighet annerledes enn den vi finner utenfor den.

Samtidig har disse gjenstandene også en interessant helhetsform som vi bare kan komme i kontakt med ved å prøve å finne begreper eller konsepter som kan gi oss en viss idé om hva det dreier seg om. Men ikke bare ett konsept, for det bringer oss bare et stykke på vei - vi må ha flere som vi først prøver ut og så må bytte ut med andre i en intellektuell bevegelse som aldri når noe mål. For det er selve prosessen som er avgjørende. Det er her det finurlige ligger ved denne utstillingen. Den involverer oss på den ene siden i en erkjennelsesprosess som hele tiden driver oss videre, mens den på den andre siden lar oss oppleve objekter som i seg selv kan gi oss en meditativ stillhet og ro fordi hver av dem har så mye som krever oppmerksomhet og som vi kan grunne over - teksturer, bilder og farger. Det er virkelig fantasieggende arbeider Anne Line Sund har laget til denne utstillingen - og det er ikke overraskende for dem som har fulgt hennes utvikling i de siste tiårene.

Gunnar Danbolt